Dag 2

Dagen etter mitt første innlegg var en typisk uinspirerende dagen derpå. Min egen motivasjon hadde falmet siden gårsdagen, som om jeg tvilte på om det hele tatt hadde noe for seg. Det at jeg er så kritisk etter å ha startet et nytt prosjekt, gjør at det vanligvis ikke skjer særlig store forandringer i livet mitt. Jeg prøver ofte å ta grep, det skal du vite; jeg var fungerende veganer de tre første dagene i januar i år, og jeg har fremdeles en oppblåst pilatesball liggende hos mamma og pappa. Den har kun blitt brukt et par ganger, til å kravle klønete oppå den uten å faktisk lære meg kunsten. Jeg er optimistisk om ingenting annet!

Jeg kom frem til at det nok er viktigere å bare ta en beslutning om å undersøke dette nærmere, enn å ønske raske resultater å vise til som gir meg motivasjon. I stedet for å bli en bedre jeg på én helg, prøvde jeg å slappe litt av med min avgjørelse om å i større grad la meg inspirere av en minimalistisk livsstil. Jeg gjorde meg heller opp noen tanker om hvorfor jeg føler så mye rundt det emnet her. Det er jo tydelig at det er viktig for meg.  

Problemet med impulsprosjekter, nyttårsforsetter og ”nå skal jeg begynne å trene hver dag” er at de ofte krever en kondis som man bare ikke har til å begynne med. Det er så dårlig gjort å sette sånne krav. Å si at jeg skulle bli veganer over natten var ikke særlig smart som en impulsiv reaksjon på en usunn og kjøttfull juleferie. Det var et innfall som ikke var planlagt godt nok til å holde over tid, heller en informert avgjørelse, og den overfladiske inspirasjonen holdt ikke lenger enn i en kort tid. Uten øvelse kunne jeg ikke lage deilig kjøttfri mat, og jeg visste for lite om denne typen kosthold til å kunne få alt jeg trengte av næring.

Jeg har det samme problemet med impulser når det gjelder klær og ting. Alt for strenge krav fører til nederlag - og dårlig samvittighet og frustrasjon. Min erfaring med ”shoppestopp” og å holde seg helt unna butikker gjør at man heller ikke har samvittighet til å kjøpe ting man faktisk trenger. For meg har det sett ut på den måten at jeg har endt opp med gamle og utslitte klær, noe som går videre til å påvirke selvfølelsen. Da blir det lettere å konkludere med at den livsstilen ikke er noe for meg. Selv om jeg jo kan se tilbake og anerkjenne at jeg i disse periodene har brutt et mønster ved at shopping bare ikke er et alternativ.

Men dette synes jeg at er litt umodent, da. At jeg enten MÅ kjøpe ting jeg har lyst på, eller å gå cold turkey. Kan jeg ikke moderere meg litt? 

Mitt største mål for dette prosjektet er å unngå spontankjøp av ting som aldri blir brukt - noe jeg også tror at er det enkleste og mest tilnærmelige målet som faktisk kan vise resultater. I stedet vil jeg planlegge innkjøp av ting og klær som jeg gjør med møbler, for eksempel. Man gidder ikke å ha tre sofaer eller to senger, selv om de er flotte eller gode å bruke. Kjøpene skal planlegges, og jeg vil kun kjøpe varer som jeg har glede og nytte av. Hvis jeg ender opp med å kun ha favorittklær som kler min fasong og jeg synes at jeg er fin i, vil jeg nok også sjeldnere ha en følelse av at jeg ”har ingenting å ha på meg”, og at jeg må skaffe meg noe nytt. Det kjenner jeg at jeg ser frem til. Er det litt naivt, eller er det litt smart også?