Plastposer!
I høst var jeg på en utstilling av kunstneren Esra Røise, som tegner og maler utrolig flotte verk. Ett av temaene for utstillingen var plastposen, som hun hadde med i mange av bildene sine. Da jeg spurte om det, forklarte hun at samfunnet vårt i dag er preget av at en plastpose ikke lenger bare er en plastpose. Jeg tenker at noen kanskje assosierer med det store klimaspørsmålet midt i hverdagen, og forbinder det med dårlig samvittighet, hvis man takker ja til en pose på Rema til varene sine. Tunge greier midt i kassekøen. Jeg tror minimalisme for meg har vært et slags bøtemiddel for å få ende på en dårlig samvittighet. Grunnen til at jeg mistenker det, er at det kommer i innfall og ser ut som inspirasjon, men det er nok mye for å føle meg litt bedre, tror jeg. Jeg tror absolutt det er et viktig prinsipp (et sinnsykt godt et!) å ikke ha så mange saker og ting. Men for min del har det blitt sånn at det også blir motsatt hvis jeg trenger noe og vegrer meg for å skaffe det – det blir